Eero
En svart koloss med et vedfyrt himmelrike i øverste etasje
Tekst: Julie Øyan
Rå villmakrell som smelter på tungen som en helt perfekt pannacotta. Bipollen som fester seg i tennene, men som man aldri vil at skal løsne. Og et vakkert og saftig vedovnsbakt surdeigsbrød penslet med salt fett. Kan man be om mer?
Den amerikanske ambassaden har jeg gått forbi hele livet. En ugjennomtrengelig svart koloss som jeg aldri i mine villeste fantasier hadde trodd at jeg skulle sette foten innenfor – og i alle fall ikke for å spise! At det skulle finnes en restaurant i femte etasje, hvor jeg skulle få gleden av å nyte et måltid?
Utenfra fremstår fortsatt den svarte kolossen som nettopp det – en svart koloss. Men nå uten gjerder, sementblokker, vakter og politibrakker som tidligere omkranset den. Den gamle amerikanske ambassaden, opprinnelig lokalisert i Drammensveien 18, nå Henrik Ibsens gate 48, ble designet av den finske arkitekten Eero Saarinen – en mann som utvilsomt behersket kunsten å skape monumental mystikk. Saarinen, kjent for sin moderne og nærmest futuristiske stil, fullførte bygget i 1959 som et symbol på modernistisk arkitektur. Den samme mystikken møter deg når du trer inn i Ambassaden, nå et kulinarisk høydepunkt midt i Oslo.
Den første gangen jeg gikk dit, famlet jeg inn hoveddøren og lurte seriøst på om jeg hadde snublet inn i en diplomatisk krise. Denne gangen fant jeg rett vei – inngangen ligger nemlig på høyresiden, mellom Frances og Vinland.
All maten på Eero tilberedes i en vedovn som holder heftig temperatur – hele 550–600 grader – og fyrt med bjørkeved, naturligvis. All mat tilberedes i vedovnen, som er plassert på et bittelite kjøkken med flere kokker enn plassen tilsier, så det er litt av et logistisk mesterverk å servere over 80 gjester. Da jeg hørte om vedovnen, tenkte jeg: "Rustikt!». Men der skulle jeg få meg en overraskelse.
Kjøkkensjef Charles Taylor,
opprinnelig fra London, har erfaring fra noen av byens beste restauranter. Etter å ha flyttet til Portugal, hvor han driver sin egen gård, har han også tilbrakt en kort periode i Tokyo med det opprinnelige Noma-teamet. Taylor har vært med på å åpne den anerkjente restauranten Hyde sammen med Matthew North, samt Kolonialen Bislett med Jay Boyle, som har tilknytning til Maaemo. Han har med andre ord arbeidet med et imponerende stjernelag!
Charles Taylor har sammen med teamet bak Ambassaden klart å lage en atmosfære som er det diametralt motsatte av hva amerikanerne ville gjort her. Ingen politikk – bare ren matglede! Dog, jeg kunne skimte et par politikere som smugkikket på menyen fra nabobordet.
Eero
er oppkalt etter arkitekten, og hele 5. etasje er totalrestaurert, da dette tidligere var ambassadens tekniske rom. Inne i dette nyoppussede lokalet blir du møtt av lukten fra vedovnen og – til min store glede – dundrende rock og rap som spilles høyt. En herlig kontrast til det stramme interiøret. Vi ankom før solnedgang og kunne nyte utsikten over Oslofjorden og byens tak.
Menyen på Eero er like dynamisk som stemningen, og ikke engang servitørene vet hva som skal serveres før rett før deg. Dette holder deg på tærne gjennom hele måltidet, hvor hver rett er en liten smakseksplosjon. Fokus ligger på hele dyret, kjøtt før fisk, og norske råvarer med smaker som virkelig smeller i kjeften!
Vi hoppet over vinmenyen denne gangen og fikk i stedet servert utsøkt vin til annenhver rett. Det var tross alt en onsdag. Første rett, en frisk start med Rolls Roycen av østers - Gillardeau med konserverte solbær og solbærtreolje. Så kom rettene som perler på en snor, og vi satt faktisk til bords i over fire timer.
Neste rett var muligens en liten homage fra kjøkkensjefen til seg selv og hans hjemland. Britisk gjærbakst. Crumpet med taskekrabbe og brent tomat – en nydelig liten munnfull. Så ble vi servert en crudité av reddik fra Brimse Gård og solsikkefrødipp laget på solsikkefrø som hadde spiret. Her kunne solsikkefrøene gjerne vært ristet i vedovnen for å få en ekstra nøtteaktig smak, men dette er den eneste retten jeg hadde noe å pirke på.
Deretter kom tartar – et lykketreff for en tartarelsker som undertegnede! Ytrefilet, råreke, syltet rabarbra, villrose og blomkarse, servert med greasy surdeigsbrød penslet med oksefett og dyppet i margsmør. Jeg døde og kom til tartarhimmelen. Jeg kunne spist dette hver dag! Før vi brøt brødet, måtte jeg rett og slett bare sitte å se på hva som sto foran meg.
For et syn.
Var det mulig å overgå denne retten? Å joda. Det viste seg at det var helt mulig. Neste rett var rå villmakrell med agurk, kjernemelk og stikkelsbær. Perfekt syre, delikate og harmonerte smaker som tok pusten fra oss. Munnen var rolig nå, men snart skulle det brenne...
Tomater fra Hanasand med piri piri- chili og kombu – en kraftpakke av umami og varme! Jeg kunne ikke annet enn å le da det eldre paret ved nabobordet prøvde å skjule et hosteanfall bak serviettene sine.
Så fulgte en medley av sopp med grønn peppersabayonne og Yakitori-grillet mais – en rett stappet full av syre og salt. Den søte maisen var en perfekt kontrast til den smaksrike soppen.
Deretter fikk vi servert svineribbe fra Lesja, med grillet sjalottløk, svart plomme som har vært varmebehandlet på 60 grader i tre uker(!), og hvitløkspuré – alt toppet med en saus laget på røkt svinefett og kyllingvinger. Og det lett brente fettet på svineribben? Uforglemmelig.
Svineribbe
Breiflabb
Da trodde jeg vi var ved veis ende, men så kom hovedretten: breiflabb på beinet fra Steigen, servert med en himmelsk Champagne- og hylleblomstsaus og krispy grønnsaker. På Eero utnytter de hele råvaren, så for å sette streken over ø´en og prikken over i´en fikk vi servert breiflabbkjake tempura med leveremulsjon og pickles.
Og desserten?
En frisk geitemelkis fra Grindal Ysteri med bipollen, kirsebær, honning og Darjeeling. Bipollenet ga små smakseksplosjoner – rett og slett en fest i munnen! Til slutt ble vi servert en baskisk ostekake laget av Brillat Savarin med brent hvit grapefrukt, appelsin og vaniljeolje. Den trippelkremete osten traff blink og var en perfekt avslutning på en smakfull kveld.
Geitemelkis
