Den kontinentale mat-og vinkulturen er kommet for å bli i Norge. Matogdrikke.no møter grunnleggerne av den populære instagram-kontoen Det Serveres om viktigheten av å invitere folk på middag, komme seg over imposter-syndromet, og bli sin egen lykkes smed ved å dyrke en sterk interesse.

Tekst & foto: Johanna Holt Kleive

Kjæresteparet startet en instagram-konto for 4 år siden, med mål om å inspirere vennene sine. I feeden delte de forseggjorte bordsettinger, hjemmelagde cocktails, og avanserte tre-retters menyer. Nå har Det serveres passert litt over 38.000 følgere på instagram. Den populære duoen kuraterer idag mat - og vinopplevelser gjennom oppskriftsutvikling, eventer og kreativ produksjon – og har i tillegg lansert en kritikerrost kokebok.

Fredrikke og Andreas har vært kjærester siden videregående, blitt voksne sammen, og har de senere årene utviklet en sterk interesse for mat, vin – og alt som følger med. Kanskje var det for å redde forholdet. Kanskje søkte de sosiale møteplasser, og besluttet å skape dem selv. Kanskje trengte de å anvende fagene sine - psykologi og design – i andre, relevante sammenhenger. Kanskje syntes de Oslo var en drittkjedelig by. Poenget er at de for 4 år siden bestemte seg for å lære noe de ikke kunne: lage mat.

Andreas: Vi var litt interessert i mat og og vin, men befant oss på et skikkelig nybegynner-nivå i starten. Det ble seriøst da Fredrikke flyttet til København for å studere.

Fredrikke: Vi hadde avstandsforhold i fem år, og i løpet av denne perioden kom Andreas ofte på besøk. Det er klart interessen slo gnister i København, som tross alt er gastronomi hovedstad nr 1! Vi elsker alt som skjer her, og det er tilnærmet umulig å ikke bli inspirert!

Matogdrikke: Mye har åpenbart skjedd siden den gang. Nå opptrer dere som kokker på store arrangementer. Hvordan føles det?

Andreas: Det føles rett og slett spesielt. Det begynte med at vi fikk en forespørsel fra Mølla for tre år siden, som for øvrig er en skikkelig kul vinbar i Kristiansand. Vi tenkte at det hørtes ut som en spennende utfordring. Det viste seg å være ekstremt mye jobb, langt mer enn vi hadde sett for oss, men like fullt en erfaring. Siden da har snøballen rullet. Å lage mat for fremmede folk kan nærmest sammenlignes med en performance. Det er ekstremt uvant fra det vi gjør til daglig.

Fredrikke: Det er klart man føler seg litt malplassert i en sånn setting. Kan vi gjøre det her, liksom. Men det ble en høydare da. Et ekte adrenealinboost.

Matogdrikke: Hadde dere store ambisjoner da dere startet instagram-kontoen?

Fredrikke: Haha, nei. I starten handlet prosjektet om noe så basic som å lære seg å lage mat. Etterhvert fikk prosjektet en åpenbar sosial dimensjon; motivasjonen var å invitere venner og familie, gjøre stas på dem man er glad i.

Andreas: Den siste delen er definitivt viktigst. Vi var i ferd med å etablere et hjem på den tiden, og ønsket å ta initiativ til en kultur med å invitere hjem på middag. Vi ønsket å gi, og utfordre oss selv på samme tid. Vi opprettet en konto etterhvert fordi vi ønsket et felles prosjekt. Derav navnet: det handler om å gi noe til andre.

Kjøkkenet som moderne verksted

Matogdrikke: Hva kunne dere fra scratch? Hadde dere essensielle heimkunnskapsferdigheter?

Fredrikke: Ja, det var ikke mer enn det. Haha.

Andreas: Jeg har vokst opp med en matinteressert far som serverer tre-retters til familieselskaper, men utover det har jeg bare sett masse på Masterchef Australia liksom. Det var en sykt bratt læringskurve, men det fine med kontoen var at vi konstant følte oss presset til hele tiden å prøve noe nytt. Det hadde ikke blitt det samme uten kontoen.

Matogdrikke: Det er imponerende at dere gikk så fullt og helt inn i prosjektet. Hvordan holdt dere motivasjonen oppe? Hadde dere noen tydelige mål?

Andreas: Nei, ikke annet enn å imponere venner, egentlig. Hehe. Etterhvert har det kommet mange muligheter; tilbud om å skrive kokebok, og gjøre store eventer. Det er supermotiverende. Men i starten var det nok å utvikle en interesse som tidligere hadde vært en ren nødvendigetsgreie; plutselig åpnet det seg en kjempestor verden, med en masse lidenskapelige folk.

Matogdrikke: Vil dere beskrive kjøkkenet som en kreativ outlet?

Andreas: Utvilsomt. Kjøkkenet er det eneste verkstedet moderne folk har tilgang til.
Noen eier kanskje et vedskjul med noen snekkerbenker, men kjøkkenet er også et verksted. Når man ikke har andre muligheter til å utfolde seg kreativt hjemme, er kjøkkenet en fin løsning.

Matogdrikke: Mange påpeker at det å bruke hendene gir stor mestringsfølelse. Dét skal man ikke undervurdere. Èn ting er estetikken, og antall likes på instagram. Men prosjektet dere sammen skaper er kanskje langt mer betydningsfullt. Dere hengir dere til et prosjekt som viser seg å være en vanvittig døråpner, og plutselig kommer disse kokebok folka og gir dere carte blanche?

Andreas: Absolutt en døråpner! Vi var i kontakt med flere forlag som la opp til at vi kunne være kretive og konseptuelle. Vårt ønske har hele tiden vært å skape noe som skiller seg ut, uten at det blir uselgbart.

Fredrikke: Jeg synes resultatet vi endte opp med til slutt, ble bra. Boken byr på en hel del oppskrifter, men har som overordnet mål å inspirere leseren til å samle venner og familie rundt et bord. Å invitere på middag har mennesker gjort siden tidenes morgen, men plutselig var det DET som gav oss mest oppmerksomhet: det sosiale.

Matogdrikke: Dere har gjort dere særlig bemerket for kreative bordsetter, med teft for detaljer. La oss spole tilbake til deres første middag. Hvordan gikk dere frem rent konseptuelt, og arkitektonisk? Har dere noen klare inspirasjonskilder?

Andreas: Vårt utgangspunkt er en klassisk tre-retters. Et spennende format for en hjemmekokk, da en tre-retters meny gir store muligheter til å eksperimentere med forrett og dessert. I tillegg til noe comfort food i midten der. Smaksmessig og visuelt var København til stor inspirasjon. Og book of ideas var som en bibel på et tidspunkt. Med tiden har fokuset blitt flere retter, enklere teknikker. Nå er jo basiskunnskapene på plass. Idag jakter vi gode produkter, effektiviserer tid, og tenker generelt enklere.

Umiddelbar respons

Matogdrikke: En berømt kokk skal en gang ha sagt at han elsket kjøkkenet som tilflukssted, og forklarte det med at han bak grytene opplevde å slippe det grusomme ansvaret som hører med det å være far. Jeg mistenker at han hadde sosial angst. Det er trolig bare et fåtall kokker som er like ekstroverte som Bourdain, liksom. Hvor ligger dere på skalaen?

Fredrikke: I starten var det nok litt sånn at Andreas var den som fokuserte mest på detaljene og kunne forsvinne inn på kjøkkenet, mens jeg serverte velkomstdrink og holdt gjestene med selskap. Nå er nok fordelingene mer lik, hvor vi skifter på å lage mat på kjøkkenet og skravle med gjestene.

Andreas: Som par møtes vi på midten, ja. Jeg synes det er en grei deal.

Matogdrikke: Har dere opplevd å få større eller mindre selvtillit av Det Serveres? Responsen fra gjestene er jo veldig umiddelbar; det er nesten umulig å ikke reagere instinktivt på mat. Når jeg spiller konsert på en scene er jeg innforstått med at kontrakten med publikum er at de ikke skylder meg noe. Dersom de misliker musikken, kommer det klart til uttrykk. Jeg anser det som en ærlig respons. Kanskje ærligere enn ellers i livet. Og i en restaurant er det ofte veldig klart om folk koser seg eller ikke. Sånn sett et sårbart rom.

Fredrikke: Et veldig sårbart rom! Jeg har tatt meg selv i å være ekstremt analyserende i møte med gjestene. Da vi inviterte til langbord på Mølla, sa vi til hverandre at det gjaldt å følge godt med, og ta responsen med videre. Det er viktig å være konstruktiv og kritisk. Særlig når folk betaler, bruker tiden på det, og attpåtil ikke er vennene våre.

Andreas: Og så føler man seg veldig imposter …

Fredrikke: Haha, veldig! Det er fortsatt skummelt å være ikke-utdanna kokk. En plattform på Instagram har muliggjort større arrangementer. Men vi kommer altså fra et ikke-utdanna ståsted, og vet i tillegg hvor skeptiske mange er til insta-kokker. Det kan kjennes ubehagelig. Samtidig er vi tydelige på hva vi selger. Våre gjester vet at det er litt som å bli invitert hjem hos noen.

Matogdrikke: Jeg har ofte tenkt at de skeptiske, erfarne kokkene bør være litt happy for at insta-kokker har kommet på banen; det skaper i det minste en ny interesse for faget; ikke nødvendigvis når det gjelder å utdanne nye kokker, men nye produsenter, konsumenter, og bespisere på restaurant. Denne interessen er dere med på å skape; dere byr på andaktsttemning ut av mat, gir følelsen av noe stort og tidvis rituelt, som vi har en tendens til å glemme i Norge. Vi har tross alt en svært ny-rik matkultur, og det er først NÅ denne samtalen starter; jeg synes det er rått at en aktør som dere bidrar til å åpne dørene.

Fredrikke: Takk! Det er en skikkelig spennende utvikling! For noen år siden gikk vi utelukkende på restaurant for å feire noe. Det som ble servert var av mindre betydning. Etterhvert har jo interessen blitt større, og dermed også viktigheten av hva som serveres. Vi hører faktisk etter når servitøren snakker, og opplever et stort engasjement. Det er mye morsommere for oss å gå på restaurant nå, og jeg merker også på vennegjengen vår at de går helt opp i faget!

Andreas: Jeg føler at spesielt rundt vin, blir det fort litt fjollete og oppstyltet… I alle fall på et visst nivå. Men når du faktisk begynner å bli interessert, skaper du også din egen glede; du blir din egen lykkes smed ved å dyrke en interesse.

– Det aller beste med

Oslo er at vi henger etter

Matogdrikke: Det er kanskje poenget, til syvende og sist; som kokker blir dere bedre for hver rett dere lager, men på et tidspunkt er ikke teknikk like viktig som selve handlingen; erfaringen av hva et bord dekket med god mat kan føre til; hva slags samtaler som oppstår av det skapte… Selv bor jeg i Frankrike nettopp fordi jeg elsker den sosiale dimensjonen, den aggressive debattkulturen og en rekke andre ting som holder meg våken.

Fredrikke: Jeg har tenkt mye på det samme. Hva legger man opp til når man inviterer venner på middag? Det har faktisk har alt å si, enten det dreier seg om rammen rundt måltidet, eller hvordan bordet faktisk er lagt opp. Det er jo som oftest rundt et bord over et par glass vin at man får de gode samtalene. Det setter jeg veldig pris på. Andreas hadde trivdes godt i Frankrike med veldig høy temperatur. Han er ikke redd for en god debatt rundt bordet.

Matogdrikke: Man skal ikke se bort ifra at det snart blir fransk temperatur på samtalene i Norge. Men det må da finnes noen fordeler med å drive mat - og vinrelaterte prosjekter i Norge. Sett fra deres perspektiv: Hva er styrken med å holde på her?

Andreas: Det aller beste med Oslo er at vi henger etter, så det blir helt klart lett å være frempå. Det er bare å se litt utenfor landegrensene, så klarer du å spå en trend.

Fredrikke: Definitivt en fordel, selv om det er litt trist. Vi har ofte tenkt at det vi gjør er old news, men folka rundt oss er helt fra seg av begeistring. Men noe er i ferd med å skje i Oslo, som tidligere nevnt. Utviklingen, antallet steder som popper opp, vi sliter nesten med å holde oss oppdatert.

Matogdrikke: Jeg snakket litt med kokken på restuarant Limnial, som ønsket å utfordre perspektivet om at norsk restaurant-bransje sliter. Vi lever tross alt i Norge. Se rundt deg, sa kokken, det er bare kids som er kjøkkensjefer. Her i Norge gidder ikke folk være sommelier mer enn fem år. Det kan være bra for å skape en rekke initiativ. Men på den annen side kan det skape grobunn for latskap. Da jeg var i Oslo i sommer, ble jeg overrasket over hvor fantasiløse flere av konseptene fremstod. Ingen forberedelser, ingen sensibilitet eller omsorg; ofte ble “smårettene” slengt på et fat, og servert til en jævlig høy pris.

Andreas: Fordelen med et sikkerhetsnett er at det gir mange muligheter. Så får vi håpe at markedet skiller ut de beste til slutt: de gjennomførte konseptene og stedene med sjel.

Matogdrikke: Har dere et ønske om å åpne en egen restaurant i fremtiden?

Fredrikke: Vi drev faktisk og drømte oss bort en periode, spøkte med folk og sa at de bare måtte legge penger i Det Serveres Mat - og vinbar. Bjølsen mangler tross alt et skikkelig kult sted. Men vi har lagt det fra oss. Det er gøy på idéplan, en spennende utfordring konseptuelt, men vi er ikke klar for arbeidet som kreves.

Andreas: Vi har jo erfart gjennom disse eventene hvor ekstremt mye jobb det er. Da Christopher Haatuft vant kokebok-prisen i fjor, foregikk en diskusjon om norsk restaurantbransje, og en hel del snakk om at norske kokker må komme mer opp og frem. Men dette er jo et sliteryrke, svarte Haatuft, vi bør være glad for at norske kokker ikke driver så mye med dette. Som du sier: å drive restaurant krever dedikasjon. Og vi vil ikke åpne nok et sted som er halvveis. Da måtte vi ha dedikert alt til det stedet, og der er vi ikke.

Matogdrikke: Ennå.