Det nytter

– Når man forteller historien om Afrika, er det oftest en historie om fattigdom, aids og sult. Men det finnes også suksesshistorier, sier John Kasaona, leder for organisasjonen Integrated Rural Development and Nature Conservation (IRDNC) i Namibia.

Namibia er det eneste landet i verden hvor antallet ville løver utenfor nasjonalparkene øker. Det finnes tre ganger så mange neshorn i landet som det gjorde i 1982, og elefantbestanden har økt med en tredel siden 1995. Mye skyldes at man har klart å involvere krypskyttere i arbeidet med å beskytte dyrene i stedet for å drepe dem.

EN SUKSESSHISTORIE: John Kasaona er leder for organisasjonen IRDNC. I Namibia har man tatt grep som gjør at landsbyboere, husdyr og ville dyr kan leve side om side. Foto: Ann Kristin Engebakken/Inkognito

Krypskyting handler nemlig ikke bare om troféjakt. Krypskyttere dreper også for å verne husdyr og avling mot å bli spist opp. 

I stedet for å drepe villdyrene, har man i deler av Namibia man opprettet et alarmsystem som varsler når løver og andre rovdyr kommer for tett på de små landsbyene. Flere av de store hannløvene er merket med halsbånd som gjør at de kan spores med GPS. Når de merkede dyrene kommer for nær, advares befolkningen som så kan sørge for å få husdyrene i sikkerhet.

Ikke bare i Namibia, men også i andre afrikanske land, bygger man tette inngjerdinger rundt husdyrene, for å holde rovdyrene på avstand.

De store elefantene kan være vel så farlige som løver. De tramper inn i landsbyene og lar seg ikke stoppe eller skremme. Derfor er det etablert elefantkorridorer i området mellom Zambezi State Forest og Mudumu nasjonalpark. Der har man kartlagt hvor elefantene har sine faste tråkk og sørget for å legge bebyggelse og dyrket mark utenom.

Lignende korridorer for sebraer, ulike antilopearter, bøfler, villhunder og løver er anlagt flere andre steder i Namibia og i Botswana.

Det innebærer blant annet å hindre avskoging. Skogen er ikke bare viktig for å bevare dyrenes naturlige leveområder. Den sikrer også vannforsyningen, minsker risikoen for flom og tørke, og er en ressurs som innbyggerne kan høste av og gi dem et levebrød.

– Ingen ting av dette hadde vært mulig hvis ikke folk som er direkte berørt hadde fått noe igjen for det, understreker Kasaona.

Organisasjonen IRDNC drives med midler fra det offentlige og med økonomisk støtte fra WWF og andre private organisasjoner og bidragsytere rundt om i verden.

PES-modellen, Payment for Ecosystem Services, sørger for at inntekter fra turismen går direkte til lokalmiljøene. Pengene bidrar blant annet til å bedre levekårene for én av åtte i Namibia. De går til skoler og utdanning, infrastruktur, ernæring og opplæring om HIV og aids, forklarer Kasaona.

– Målet er at turismen skal bidra til å betale for bevaring. Støtten fra turistnæringen er helt nødvendig, og derfor er det også viktig for oss å støtte opp om den, sier Kasaona.

Turisme på godt og vondt

For å ta vare på villdyrbestandene og stoppe krypskytterne, må befolkningen sikres et levebrød. Turisme kan være en del av løsningen – og en del av problemet.

– Afrika er et enormt kontinent, og dyrelivet her har gitt grunnlag for mye naturturisme som er viktig for økonomi og sysselsetting mange steder, understreker Sverre Lundemo, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond.

Men grunnlaget for safariturisme er avhengig av at man tar vare på naturen og de artene som finnes der.

– Turismen bidrar til å bevare naturmangfoldet kun når man klarer å regulere aktiviteten slik at lokalbefolkningen drar nytte av inntektene samtidig som det tas hensyn til naturen, sier Lundemo.

TURISME PÅ LAG MED NATUREN: Hvis ikke safariturismen blir tilstrekkelig regulert, vil det få negative konsekvenser for naturen og artene som lever der, inkludert menneskene som er avhengige av en velfungerende natur, understreker Sverre Lundemo, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond. Foto: WWF

– Det vil kunne føre til lavere overlevelse for en allerede truet art, påpeker Lundemo.

Da Habitas Group åpnet den første afrikanske lodgen sin i Kalahari-ørkenen i Namibia, lanserte de det de kaller øko-vennlig luksusturisme. Tanken er at luksus ikke er noe som kan kjøpes og selges, men en opplevelse som oppstår i fellesskap med andre.

Turismen skal sette så små og forsiktige avtrykk som mulige. Det betyr nullutslipp. Solceller gir strøm, og bruken av vann er begrenset. Selv om teltene er luksuriøse, innebærer det minimale inngrep i naturen, samtidig som turistene er tett på omgivelsene.

Det uberørte ørkenlandskapet strekker seg over store områder med elefanter, sjiraffer, sebraer og det sjeldne svarte neshornet. Guidene kommer fra landsbyer i nærheten og tar turistene med ut på safari i små grupper for ikke å stresse dyrene.

Kanskje kan dette bidra til en sunn økonomi som gir folk som bor tett på dyrene et levebrød.

– Vi tror og håper at omfattende tiltak for å bedre dyrenes leveforhold gjør at «de fem store» og andre truede arter ikke bare eksisterer om 30 år, men at bestandene også har begynt å ta seg opp igjen, sier Sverre Lundemo.

Det krever at vi bretter opp ermene og sikrer en forvaltning av naturen som tilgodeser både mennesker og dyr.

Botswana er et land som har klart det. Chobe nasjonalpark er landets tredje største og har den største konsentrasjon av ville dyr på hele kontinentet. Mer enn 25 prosent av landområdene er regulert til naturpark og reservater.

Men selv om safariturisme er viktig for landet, sørger man for å begrense antallet besøkende. Og tiltakene fungerer. Landet ligger på topp på listen over dem som lykkes med å bevare dyrelivet.

– Motsatt kan man se at dersom safariturismen ikke blir tilstrekkelig regulert, vil det få negative konsekvenser for naturen og artene som lever der, understreker Sverre Lundemo.

Bilkjøring i sårbar natur og lange flyturer, ofte fra ett kontinent til et annet, gjør også at safariturisme setter solide klimaavtrykk som bidrar til klimaendringer. Hetebølger og tørke har ført til massedød og gjør det vanskelig for dyr og mennesker å finne mat og vann. Tørke skaper også konflikt mellom mennesker og dyr som slåss om de samme vannhullene og de knappe ressursene.

Safaribiler som forfølger dyrene og kjører tett opptil dem, gjør dyrene stresset. En studie fra et reservat viste at safariturismen ødela jaktmulighetene for gepardene, slik at de ble nødt til å jakte på andre og mindre gunstige tider av døgnet for å skaffe seg nok mat.

Fire menn i godt voksen alder, to jeeper og en drøm om å krysse Afrika på tvers. Målet med reisen var tre safariturer: Nr. 1 i Kalahariørkenen. Nr. 2 i Okavangodeltatet og den siste i Zambia.Reisen startet i Namibia, fortsatte gjennom Botswana, Zambia og Malawi før den endte i Mosambik. Det ble nesten 300 mil på hjul.