– Jeg kunne ikke ha laget blåbærvin for tjue år siden
Tekst og foto: Johanna Holt Kleive
Jens Masimovs utstilling
"Bingsjö Spacetime 2022" beviser at postmodernismen har intatt vinmarken for fullt.
Som 15-åring gjæret han og kompisene fruktmost på badet for å kunne bli dritings på fest. Nå er den Stockolm-baserte kunstneren Jens Masimov (1993) aktuell med utstillingen "Bingsjö Spacetime 2022" – en installasjon som kretser rundt 40 flasker med blåbærvin han selv har laget.
Utstillingen er startskuddet på det som er i ferd med å bli et langt større samarbeid mellom Masimov og kurator Una Gjerde, som i mai neste år har en ny ustilling i Biarritz på trappene.
Matchen mellom dem er sjelden god, mener Gjerde. Da hun overværte Masimovs avgangsforestilling for ett år siden, var hun sikker på at de to måtte jobbe sammen. Og dét etter bare en slurk.
– Det var så fett å få servert vin som Jens selv hadde laget. Vi drakk vinen i et rom fylt av flotte skulpturer, mens han snakket om tilblivelsen av det vi drakk, sier hun.
Vin og kunst har spesielt én ting til felles, mener kuratoren: de er sakte, omsettbare verdier. – Som kurator eller samler er det umulig å forhåndssette verdien, man må tørre å satse på noe som kanskje får verdi i fremtiden, sier Gjerde.
Vil fransk burgund være erstattet med skandinavisk fruktvin femti år fra nå? Det er spørsmålet. Historien har vist oss at all verdens aromaer eksisterer i én enkelt drue. Men hva skjuler seg i et blåbær?
Gjerde og Masimov har til en vinsmaking av de sjeldne på Podumum på Hausmania en tidlig vårdag i april. Smakingen foregår i et hvitt rom fylt av moderne skulpturer, møbler og objekter, med et stort bord i sentrum. Bordet er full av lilla flekker, som stammer fra all smakingen som har foregått de siste dagene.
Til sammen 40 flasker med blåbærvin står i sentrum av utstillingen "Bingsjö Spacetime 2022" – et resultat av Masimovs to ukers lange opphold på Danielsgården i Sverige samme år, en bondegård fra 1700-tallet i Bingsjö i Dalarna.
I løpet av oppholdet gikk Masimov rundt i skogene rundt huset og plukket og samlet blåbær. Resultatet ble 40 liter bær som han fraktet til Stockholm, der de ble knust, gjæret og tappet på flaske.
– I 2022 hadde Sverige en fantastisk blåbær-sesong. Jeg plukket sent i august, så bærene var både modne og kjøttfulle, forklarer han.
Han fyller to glass med ulik blåbærvin; den ene varianten er tilsatt sukker – “søtt som fan! – advarer Masimov, mens den andre er spontanfermentert. Den ene går som ventet mer i retning av en dessertvin, den andre rommer langt tørrere kvaliteter.
Resultatet er alt annet enn kontrollert frukt. Likevel viser Masimovs vin et overraskende potensiale til å utvikle vinøse karakterer. Kuratoren er mildt sagt begeistret:
– Jeg synes denne minner enormt om rødvin, sier Gjerde, og viser til den spontanfermenterte varianten.
– Du hadde gått fem på om du ikke visste at det var blåbær? spøker makkeren.
– Ja! Denne har liksom tyngde! istemmer Gjerde.
Masimov har plukket blåbær som om det var druer, med mål om å kultivere frukt som har lagringspotensiale.
– Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å holde meg unna sukker, men har eksperimentert litt denne gangen. Den første varianten er tilsatt sukker, og har 12-13 prosent alkohol i bærmosten. Spontanfermentering gir 7-8 prosent, forklarer Masimov.
For en naturvinsentusiast som han, er det et poeng å drive konsekvent spontanfermentering. Det er utfordrende da blåbær har en tendens til å mugne fortere enn annen frukt.
– Jeg gjorde en batch spontanfermentert blåbær, men den mugnet kjapt, sier han og drar på skuldrene.
Det er ingen enkel oppgave den tverrfaglige kunstneren har satt seg fore. Heldigvis har Masimov gode forutsetninger for å lage vin. Han er født i Albania, ett av de eldste vinlandene i verden, og har foreldre som drakk mye god vin i oppveksten. Han var 15 år gammel da han begynte å eksperimentere med kultivering av frukt. Han og kompisene tilsatte alkohol i ulike fruktdrikker som de tok med på fest.
– Vi bodde i en bygd med store hus og hager. Vi plukket mye epler og pærer, og lot mosten gjære på baderomsgulvet, som vi selv kunne kontrollere temperaturen på. I begynnelsen gjæret frukten syv dager. Det smakte hemskt, minnes han og ler.
Under studietiden i Glasgow utviklet Jens, ikke overraskende, en stor interesse for naturvin. På denne tiden hadde naturvinstrenden for alvor gjort sitt inntog i Storbrittania.
Da kunstneren skulle begynne på master i 2020, flyttet han tilbake til Sverige, og ble umidelbart interessert i å undersøke hjemlandets terroir – og hva skandinavisk vin kunne by på.
– De siste 50 årene har det vokst frem stor en stor interesse og kultur for å lage fruktpetnat og andre fruktdrikker i Sverige, sier Masimov.
– Med klimaforandringene har vi plutselig fått hel andre forutsetninger for å lage god vin i Skandinavia.
Svenske fruktvinprodusenter som fruktsteoreo har på kort tid blitt kjent over hele verden. Vinmakerne kombinerer sødme og friskhet fra epler, kompleksitet fra plommer, og ikke minst tanniner fra den tyske druen Solaris, som har vist seg å tåle den nordiske kulden godt.
Til masterutstillingen laget Masimovs viner på henholdsvis plomme og granskog – typiske skandinaviske frukter. Han kan kjenne seg igjen i ønsket om å finne et nytt uttrykk for svensk og skandinavisk frukt, en ny måte å se på vin fra kaldt klima.
– Det er utrolig spennende å jobbe med frukt fra eget heritage, vi bruker av naturen og skogen og råvarene som finnes rundt oss, og kombinerer kunnskap fra fortiden med moderne teknikker, sier Masimov.
Kanskje kan man kalle det en slags postmodernisme på vinmarken. Begrepet benyttes ofte som rent sludder i filosofien, men det gir mening på vinmarken; En ny generasjon går tilbake til forfedrenes arkiver, men har tilgang på langt flere teknikker og vinstiler enn det generasjonen før dem hadde. Vin i 2050 er trolig noe helt annet enn det vi har vært borti frem til nå, enes vi om.
– Jeg kunne ikke laget blåbærvin for tjue år siden, sier Masimov og ler.
Det er bare det postmoderne mennesket som kan lage blåbærvin, fordi han har
verkøyene som trengs.
Rituelle forventninger
Utstillingen i Hausmannsgate er lokalt, historisk og ekstremt fremdsrettet på én gang.
I programteksten skriver kurator Una Gjerde at kunstneren tar i bruk oppslukende og sammenfiltrede installasjoner for å utforske ideen om rituell forvrengning, der skulpturelle gjengivelser av visuelle og kulturelle ankerpunkter fungerer som rammeverk for sosiale sammenkomster.
For å si det på en annen måte: "Bingsjö Spacetime 2022" inviterer deltakerne til å ta del i en konseptuell reise som starter med noe så enkelt som gjæret væske.
Vinen er like mye kunstverket som skulpturene og objektene er det; for 6000 år siden lagde mennesker vin; Jens har gjort det siden han var 12-åring; hans hyllest til vinens verden kjenner ikke grenser; nå drømmer han om å bygge veksthus som ligner skulpturer. Målet på sikt er dessuten å bygge betonggegg som kan fungere som gjærings- og lagringstanker for vin.
– Betonggegget skal ha samme nytte som amphora, men bestå av betong, og skulpturene skal både utvikle frukt, men også være jævlig freshe å se på., sier han og smiler.
Sjeldent har jeg vært borti en kunstner som er så opptatt av å jobbe med form; ja, selve utseendet til vinmakeriet. Blir Masimov av de første til å virkelig stadfeste gastronomien som en egen kunstform?
En av installasjonene i rommet gir antydninger til det som venter: En praktisk aktivitet som å drikke vin, er nå plassert i en kunstnerisk kontekst. Plutselig legger vi merke til den sinnsykt kule skulpturen som står ved siden av vinflaskene. Skulpturen rommer fermentert druejuice.
– Jeg ønsker å invitere tilskuerne inn i selve aktiviteten. Det finnes et tidsaspekt her; vinen foredles i selve rommet, forklarer kunstneren.
Kurator Gjerde understreker at den kollektive opplevelsen og happenings spiller en vesentlig rolle i denne utstillingen. Vel så viktig som selve installasonskunsten, er feiringen av å drikke den etter at den har vært lagret i nesten to år.
– Vi har vært interessert i kunstens sosiale dimensjon, og kunst som møtepunkt. Det finnes noe mindre intellektuelt over vin som er overførbart til det å oppleve kunst, sier Gjerde, og fortsetter:
– Selvsagt rommer den seriøse vindrikkingen visse begeper, men handlingen i seg selv er sjenerøs og åpen. Å drikke vin er instinktivt fint, noe jeg tror vi kan lære mye av i det profesjonelle kunstfeltet.
– Hvordan da?
– Vi har en tendens til å pakke kunsten inn, og gjøre feltet som sådan vanskeligere enn det trenger å være. Mat og vin har fått en stadig mer sentral plass i kunstfeltet de siste fem årene, noe som skyldes at det er så tilfredsstillende å jobbe med.
Gjerde har mange eksempler på kunstnere som utforsker og utvikler rituelle former for matserveringer. Det finnes også kunstnere som idag jobber med mat og utvikling av bærekraftig landbruk som en del av sin prakiss.
– Forskingsaspektet er ofte underkommunisert i kunstfeltet. I motsetning til akademia, som består av helt klare metoder og fremgangsmåter, finnes en større frihet i kunstfeltet. I beste fall fører det til at vi kan forske på ting det vanligvis ikke forskes på innenfor tradisjonelle forskingsfelt.
Men kunsten er utprøvende, det har den alltid vært. I en tid som bombarderes av inntrykk til enhver tid, er det naturlig at kunsten blir lavmælt; rene injer, skulpturer og linjer er også en postmoderne respons, mener Gjerde.
– I vår tid kan kunst være alt. Det er ganske fantastisk, fordi det betyr at det finnes stort potensiale til å gjøre kunsten mer tilgjengelig. Ikke alle er interessert i tradisjonelle malerier, sier Gjerde.
Det satt en kjempestor gjeng og røyka og drakk under åpningen.
– Vi er jo på Hausmania så det passer seg. Det ble et performativt element, sier Una Gjerde.
Utstillingen er forankret i det rurale, noe kunstner og kurator mener har en samlende effekt.
– Bare tenk på nattverden, eller ritualene som følger med høytidene. Disse ritualene er i ferd med å forsvinne i vår tid, sier Gjerde, og fortsetter:
– Jeg sier ikke at vi skal gå tilbake til kristen tvang, men at man kan skape rituelle situasjoner gjennom kunsten, gjerne ved bruk av vin, som skaper en annen form for fellesskap. Under åpningen merket Gjerde at folk snakket veldig åpent med hverandre; de delte en opplevelse gjennom å drikke vin i en litt uvant kontekst.
– Jeg tror mange føler seg forpliktet til å ta stilling til kunst, og føler at de ender opp med å komme til kort i et galleri; her var det noe konkret å smake på, sier Gjerde. – Det er noe med å kunne gå inn og ut av rommet; du kan være her inne, men du kan også fokusere på å drikke. Det finnes en utrolig spennende dynamikk, legger Masimov til.
I 2024 er det for lengst blitt et faktum at folk bruker mer penger på mat og drikke enn på kunst og kultur. Kan noe så konkret som vindrikking bygge nye broer? Kan vin gjøre folk mer interessert i omgivelsene rundt dem – historien, naturen, kunstverkene? Det er dette Masimov og Gjerde forsøker å finne ut av.
– Vin har et naturlig solidarisk element i seg, som jeg tror kunstfeltet vil nyte godt av, sier Una, og legger til:
– Vin på en åpning som gjør det enklere å få øye på kunsten.
