top of page

Smilende 25-årsjubileum for Norges beste platesjappe

Big Dipper

TEKST: ERIK VALEBROKK

 Da Big Dipper åpnet dørene i et tilnærmet kott på Grünerløkka i 1999, så de færreste for seg at platebutikken 25 år senere skulle være en millionbedrift med 15 ansatte midt i Oslo sentrum.  

IMG_6101.png

Ni av femten ansatte på Big Dipper, og mystisk nok ingen av kvinnene i sjappa. Like fullt gode menn, fra venstre Øyvind Åsebu, Olav Bru, Andreas Leine Jakobsen, Jacob T. Krogvold, Eirik Bård Fonn, Herman Rønne Malmo, Trond Frønes og Simen Bjerkestrand. Foran sitter Lars Rune Kristiansen på huk. Foto: Erik Valebrokk

Det er lenge siden vi kunne ta platebutikkers eksistens som en selvfølge. Etter CD-platens inntog midt på 1980-tallet skjøt riktignok omsetningen kraftig til værs og nådde et toppnivå rundt årtusenskiftet, men i skjæringspunktet av LP-platens (og etter hvert CDens) tilsynelatende endelikt og strømmingens bulldozertunge angrepskrig, så det lenge mørkt ut for musikk i fysiske formater.

Enkelte vil hevde at det ikke ser særlig lyst ut nå heller, med tanke på at de aller fleste musikkonsumenter klarer seg fint med et strømmeabonnement. Et fyrtårn som Big Dipper har likevel gjort mange dystre spådommer til skamme. Denne måneden feirer butikken 25 års eksistens med en rekke arrangementer; plateinnspillinger, butikkonserter, lansering av egen platespiller, utgivelse av barnebok, og mye mer.

Det er ikke til å komme forbi at i en alder av 58 tilhører denne skribenten butikkens fremste målgruppe, og savnet av platebutikker er stort hos meg og andre i min generasjon. Big Dipper fyller tomrommet.

Da jeg kjøpte min aller første plate i 1976 – ABBAs Greatest Hits – var det i platebaren i annen etasje i Narvesen-butikken ved Stortinget der Jensen Bøfhus befinner seg i dag. Narvesens platebarer fantes landet rundt, og i avdelingen på Hotel Continental kjøpte jeg The Clash’ London Calling, platen som fikk meg til å forstå hvor mye forskjellig musikk kan være og totalt endret spillereglene for 13 år gamle meg i romjulen 1979.

Andre, uavhengige butikker av mange slag lå spredt rundt i Oslo. Det var i 1980 jeg for alvor fikk musikk som hobby, og mitt tempel var Electric Circus i Nedre Slottsgate. Butikken drev direkteimport fra England og var også et sted jeg kjøpte norsk punk og new wave av typen Kjøtt og The Aller Værste. Utallige var oppdagelsene jeg gjorde her.

På den andre siden av gata lå Steen & Strøm med sin store platebutikk til venstre for inngangsdøra. Andre faste stopp var Norsk Musikforlag og Musikkhuset som begge solgte notehefter og instrumenter i tillegg til plater og lå med få gatenummers mellomrom på Karl Johan. Også Imerslund i Strøget (som senere flyttet til Arkaden) kombinerte plater og instrumenter, og vi hadde Opus 8 i Bygdøy allé, De Reszke i Vika, Jaap i lokalene til Gateavisa i Hjelms gate, og mange flere. Noen kom, noen gikk, og litt senere dukket Utopia opp i Pilestredet og Rock Shop på Aker Brygge, begge butikker som fikk stor betydning for meg.

Eldarsignerer.png

  Eldar Vågan signerer plater i forbindelse med at Big Dipper ga ut hans Leva livet (som Eldar i en Elvis-film).

Foto: Big Dipper  

  Flere kom til; 

Akers Mic var den første store CD-butikken, og vi fikk kjeder som Innova (tidligere Narvesen Platebar), Hysj! Hysj!, Free Record Shop og ikke minst Platekompaniet.

I dag er praktisk talt alt dette borte. Ved siden av Big Dipper finnes kun én stor butikk i Oslo sentrum – den siste gjenværende Platekompaniet-filialen (alt annet foregår på nett) som nylig flyttet fra Oslo City til Storgata. Vi må også gi honnør til Platebutikken Tiger i Bernt Ankers gate og steder som Shabby Records i Haugesund, Apollon Platebar i Bergen, Crispin Glover Record Shop i Trondheim og Backbeat Kaffe & Vinyl i Tromsø, noen av få andre som stadig jobber i det fysiske formats tjeneste.

Andreas Leine Jakobsen og hans kvinner og menn på Big Dipper sørger for at ikke bare undertegnede og resten av hovedstadens innbyggere har et hyggelig sted å kjøpe plater, men også resten av landet har tilgang til den innholdsrike nettbutikken, og kan glede seg over fersk vinyl – med mer – fra fjern og nær. Big Dipper er seg sitt ansvar bevisst.

– Ambisjonen er å være hele landets lokale platebar. Fordi så mange ikke har en platebutikk i nærheten av seg, ønsker vi å formidle den stemningen gå godt vi kan, sier Jakobsen.

IMG_6066.png

  Foto: Erik Valebrokk 

  Fredag er slippdag, og i tillegg til nyhetsbrevet som sendes ut på epost, spiller Big Dipper inn en video der to av butikkens ansatte diskuterer ukens største nyheter. Her ser vi Jacob T. Krogvold og Herman Rønne Malmo.  

 Blant virkemidlene 

er informative nyhetsbrev som sendes på epost til kundene hver fredag, og i videoopptak som publiseres på sjappas YouTube-kanal diskuterer to av de ansatte – avhengig av hvem som er på jobb og føler seg kallet – de viktigste av ukas utgivelser. Det er fornøyelige og lærerike opptak mange setter pris på. Big Dipper søker også oppmerksomhet via bruk av sosiale medier, men den kanskje aller viktigste måten å trekke folk til butikken på, er gjennom hyppige, såkalte in store-konserter, der primært norske, men også enkelte utenlandske, store og små artister, presenterer sine aktuelle LP-utgivelser. Jakobsen er ute av stand til å tallfeste antall artister som har spilt i Big Dippers lokaler i årenes løp, men det er mange.

– Å få være flue på veggen og delta i dagene til artister jeg har et nært forhold til, er noe av det morsomste med å drive butikken. Jeg trekker alltid frem Spiritualized som det aller største vi har hatt her. De hadde aldri gjort noe tilsvarende, så at det skjedde er helt surrealistisk. Martha Wainwright, Dungen, Robyn Hitchcock og Steve Wynn er andre store navn jeg kommer på.

– Norske da?

– Det er så mange. Hellbillies, deLillos, Erlend Ropstad… Vi hadde Jan Eggum her i går, og jeg må selvsagt nevne Anne Grete Preus og Ole Paus. Det var veldig spesielt å få tilbringe en dag med dem. Du driver en platebutikk, og så en dag er du her med Ole Paus som tasser rundt og småprater og smører knekkebrød, liksom. Da Jan Erik Vold var her, kom han med toget rett fra Stockholm, og vi satt og spiste frokost sammen og pratet. Sånt er helt fantastisk, sier Jakobsen, og særlig ett besøk har brent seg fast i minnet:

– Benny Borg visste ikke at han skulle spille. Han trodde han bare skulle signere plater, så da han møtte opp uten gitar løp vi bort på Vintagegitar og fikk låne en dritdyr Martin-gitar de hadde stående. Da måtte han jo teste den og satt ved lunsjbordet mens jeg spiste. Han satt rett ved siden av meg og spilte «Den største reisen», og jeg kjente tårene presse på. Det var helt ufattelig emosjonelt, og det har vært flere store opplevelser i den sjangeren der hvor vi har fått lov til å komme så tett på artistene. Jeg vet at mange kunder har hatt tilsvarende opplevelser, sier Jakobsen stolt.

IMG_2748.png

 Klossmajor 

IMG_3689.png

 Paal Flaata 

IMG_8448.png

 Daniel Kvammen 

IMG_8867.png

 Sondre Lerche 

IMG_8976.png

 Geir Sundstøl 

IMG_8981.png

 Ole Kirkeng 

 Med 25 års levetid 

sier det seg selv at det har vært en humpete tilværelse. En ting er å sitte på kontoret bak butikken i dag, omgitt av dyktige ansatte, platereoler og stereoutstyr som utgjør en lagerbeholdning verdt millioner av kroner, men å se tilbake på alle gangene det kunne stoppet helt opp – og ved en anledning også gjorde det – gir nyttige perspektiver.

Jakobsen var ikke med helt fra starten. Big Dipper ble startet av Bjørn Hauge, en entreprenørsjel og musikk- og plateentusiast som flyttet fra Luster i Sogn til Oslo i 1999. Han ble raskt del av byens garasjerockmiljø, og leide et lokale i Kirkegårdsgata nedenfor Sofienbergparken der han kunne selge plater han primært importerte fra utlandet.

– Bjørn fikk kompiser til å bemanne butikken fordi han selv jobbet som elektriker. Derfor ble venner av ham, gjerne musikere som ikke hadde så mye annet å gjøre på dagtid, stående og selge plater i butikken. Utrolig mange kjente musikere har på et eller annet tidspunkt stått bak disken på Big Dipper.

IMG_6735.png

  Her er Minor Majority i Big Dippers lokaler i Ebbells gate. De var blant bandene som ble utgitt på Big Dipper Records. 

Foto: Big Dipper  

Det tok heller ikke lang tid før Big Dipper ble plateselskap og ga ut ting andre selskap ikke tente på. Denne delen av driften har gått jevnt og trutt og gjør det fortsatt, senest i samarbeid med Christer Falck om hans Norske Albumklassikere-prosjekt. Det kulminerte nylig med den store Jokke & Valentinerne-boksen.

IMG_6116.png

  Big Dipper er også plateselskap og står bak disse nyutgivelsene av de gamle Jokke & Valentinerne-platene. De ble også samlet i en eksklusiv boks.  

  Foto: Erik Valebrokk 

Selv ble Jakobsen involvert med Big Dipper etter et års tid, da butikken var flyttet inn i større lokaler i Ebbells gate, nærmere sentrum. Også han var innflytter, 18 år gammel fra Tønsberg. Han begynte å jobbe hos Hysj! Hysj!, men ble «raskt sugd inn i et musikkmiljø der jeg skjønte at det ikke var det kuleste stedet å jobbe».

 

– Jeg var i Kirkegårdsgata én gang og husker fremdeles hvordan det så ut der, men det var da butikken flyttet til Ebbells gate jeg begynte å oppsøke den regelmessig, på jakt etter rare utgivelser jeg hadde lest om. På den tiden jobbet jeg for en distributør som het Next Stop, og vi hadde Big Dipper som kunde. Dermed kom jeg i prat med Bjørn og Jacob og de andre som jobbet der.

«Jacob» er Jacob Krogvold som fremdeles jobber hos Big Dipper og er blant butikkens mest synlige – og hørbare – ansatte. Som frontfigur i oslobandet Thulsa Doom er han vant med oppmerksomhet og usedvanlig flink til å prate med kundene. Han har sikkert dårlige dager iblant som resten av oss, men møter du ham bak Big Dipper-disken er han smilende og blid.

Også andre musikere og artister både jobber og har jobbet i butikken. Noen av disse er Stine Andreassen fra The Northern Belle og Silver Lining som sluttet for noen år siden, også hun av det utadvendte slaget og perfekt bak disken. En annen klippe som sto her i noen år var salig Frank Hammersland, Pogopops-sjefen og soloartisten som tragisk gikk bort i fjor vinter, bare 53 år gammel. Han var en usedvanlig vennligsinnet sjel som passet perfekt inn i sjappas image. Jazzklarinettisten Andreas Røysum og Mayhem-vokalist Sven Erik Kristiansen er også velkjente profiler fra Big Dippers 25-årige levetid.

IMG_9136.png

  Stine Andreassen (med hatt) er primus motor i The Northern Belle. Her er hun tilbake på sin tidligere arbeidsplass for å promovere platen Blinding Blue Neon i 2018.  

  Foto: Erik Valebrokk 

 Etter noen år 

i Ebbells gate var tiden moden for å flytte til enda litt større lokaler, nå i Torggata 36, og i 2006 ble Big Dipper slått konkurs. Det kom svært overraskende på både eier og ansatte, men Hauge ville ikke gi opp, ei heller Jakobsen. Sammen med Hauges daværende samboer kjøpte de konkursboet med hele varebeholdningen og satset på nytt. De fikk nødvendig kreditt fra leverandørene og fortsatte med fornyet optimisme og pågangsmot.

Da leiekontrakten utløp flyttet Big Dipper videre, denne gangen til Torggata Bad. Det var her de startet med in store-konsertene. Det amerikanske garasjerockbandet The Cynics spilte på åpningsfesten og hjalp med å prise plater og lignende for at butikken kunne åpne i tide. Norske HGH holdt den første offisielle butikkonserten for publikum litt senere.

– Da Ronny Pøbel skulle presentere den første plata si, så han seg ut en krok der det ville passe bra å stå og spille. Han er blikkenslager og kom tilbake dagen etter med et lass med europaller som han kledte inn og bygde egenhendig en scene til oss, forteller Jakobsen full av takknemlighet.

– Scenen ble stående, og der spilte alt fra Faust til deLillos, fortsetter han. – Jeg husker spesielt da deLillos kom første gang for å spille hos oss, at vi ikke følte oss helt verdige, for å si det mildt. Det var med plata Vi er på vei, vi kanke snu, og å se deLillos, kanskje mitt favorittband gjennom alle tider, stå og spille der og ha dem gående rundt i butikken, var også en rar opplevelse. I dag sier deLillos at å slippe en plate er uløselig knyttet til å gjøre en eller annen aktivitet hos oss. Butikken i Torggata Bad la grunnlag for veldig mye av det vi gjør i dag, blant annet med platespillersalget som var vanvittig høyt, men det var også en butikk jeg var litt skamfull over å drive. Det var egentlig jævlig mye kaos. Vi tok mye på sjarmen, men det var ikke bra nok.

IMG_4720.png

  deLillos i Big Dippers «nye» lokaler i Møllergata. Vel å merke før oppussingen, men Andreas Leine Jakobsen syntes det var mer passende å ta imot favorittbandet sitt her enn i Torggata Bad.  

  Foto: Erik Valebrokk 

 Jakobsen 

var derfor glad for å ønske deLillos velkommen til nye lokaler neste gang de slapp plate. Big Dipper flyttet til dagens beliggenhet i Møllergata i 2012, og på denne tiden trakk Bjørn Hauge seg ut av driften. I dag er Jakobsen eneste eier, men han har stadig god kontakt med Hauge som flyttet tilbake til Sogn.

For de fleste av dagens kunder, er det nok Møllergata-lokalet som ER Big Dipper. For to år siden pusset de opp, og etablerte omsider en synlig hi-fi-avdeling med eget lytterom og én fast ansatt, Simen Bjerkestrand som tidligere har vært butikksjef hos Oslo Hi-Fi Center og jobbet på Kontrapunkt. Også bruktavdelingen må nevnes. Den ledes av Eirik Bård Fonn kjent fra Ringstrøms Antikvariat, og er nylig utvidet med ytterligere en stilling, bemannet av Lars Rune Kristiansen.

– For meg er butikken en levende organisme. Tidene ender seg, og bruktplater er ekstremt arbeidskrevende. Det krever mye kunnskap, men er noe som gir mening på alle måter. Vinyl er en sirkulær ting du kan ha glede av en stund, og så kan andre overta. Jeg liker å tenke på at folk tar vare på tingene sine og lar dem gå i arv. Dette er viktig for vinylkulturen og selvbedraget det er å handle jordisk godt, ikke sant? Alt henger sammen, og bruktavdelingen er viktig for å fortelle den historien, sier Jakobsen filosofisk.

IMG_5868.png

  Journalist Asbjørn Slettemark intervjuet Big Dippers Andreas Leine Jakobsen og Jacob T. Krogvold i forbindelse med det pågående 25-årsjubileet.  

  Foto: Erik Valebrokk 

– Vi har ansatte med mange forskjellige skills som jobber her, sier han videre. – Vi har vært ganske bevisste på å rekruttere folk med ulike egenskaper. Noen liker seg best i kulissene med å holde maskineriet i gang, men så har vi også en del showmenn og -kvinner som er glad i å eksponere seg litt. De ute i butikken skal være folk som er sosiale og har lyst til å prate musikk. Så er det kanskje litt andre typer bak her som jobber med nettbutikk og lager og sånne ting, og er mer glad i den jevne arbeidsflyten.

Som kunde er det lett å gi Jakobsen rett i at rekrutteringen er vellykket. Kunnskapsnivået i butikken er høyt, og kommer du inn på Big Dipper med ønske om ny musikk du ikke helt vet hva er, skal det mye til for at du går misfornøyd hjem.

IMG_3903.png

  Da The Cut relanserte sitt debutalbum Shadow Talks sammen med remixalbumet Some Like It Cut, ble tre av medlemmene «platebadet» av Jørgen Nordeng. Fra venstre ser vi Torgrim Eggen, Volker Zibell og Arne Lund.  

  Foto: Erik Valebrokk 

 Til tross 

for at Big Dipper er blitt en relativt stor kommersiell bedrift, virker det som butikken har bevart noe av undergrunnsfeelingen fra de tidlige årene.

– Det har vært veldig viktig for oss. Selv om vi har vokst og blitt større og rundere i kantene, har vi fremdeles kunder som har vært med oss fra dag én. De er ikke så mange, men de betyr veldig mye for oss, og vi er opptatt av å være gjenkjennelig for dem. Jeg er ikke sikker på om vi lykkes med det bestandig, men det er i hvert fall ambisjonen. Dette begynte som en en entusiastgreie med noen melkekasser med plater og spesialimport, noe for de innvidde som aldri fikk nok, og så har vi gradvis beveget oss gjennom Oslo og dit vi er i dag. Da vi kom til Møllergata i 2012 følte vi at vi endelig var klare for vindusshopping og drop in-kunder og julegavehandel.

 

Hvem er så den typiske Big Dipper-kunden?

– Det har endret seg litt med årene. Jeg må jo si det er nokså mannsdominert, men på midten av 2000-tallet ble langt flere kvinner interessert i vinyl. Min generelle observasjon er at platespilleren ble synlig i interiør- og livsstilsmagasiner, at det ble mer mainstream og ikke bare en sånn ølbryggingsgreie eller sykkelhobby som menn har. Kvinner er vel så musikkinteresserte som menn, men kanskje ikke like fiksert på gadgets og hi-fi. Butikken skal være et sted både kvinner og menn trives, og det synes jeg vi får til.

 

– Hvor mange kvinner jobber her da?

– Vi har tre kvinnelige ansatte. Det har vært veldig viktig for oss hele veien å ha jenter både foran og bak disken, og ansatte i alle aldre. Fred på 72 er eldst, og så har vi Alma på 15 som går i 10. klasse. Alma og Fred jobber sammen, og de har mye å prate om, sier Jakobsen fornøyd.

IMG_6968.png

  Foto: Erik Valebrokk 

  Andreas Leine Jakobsen og Big Dippers eldste ansatte, den levende legenden Fred Eng (72).  

 Big Dipper 

Big Dipper tok nylig en beslutning om å begynne å selge CDer igjen, «forhåpentligvis før jul». Jakobsen mener CD-salget har ligget i dvale i mange år, men slett ikke er dødt, og ser at det er et format ofte foretrukket av yngre kunder. Hva mer vil fremtiden by på for Big Dipper og butikkens kunder?

– Fasaden på gården her skal renoveres. Det kan bli et tøft år, men når det er ferdig, blir det et veldig flott område her. Vi blir liggende i periferien av regjeringskvartalet og tenker litt på hvordan byen Oslo kommer til å se ut fremover. Det er også vi del av, avslutter Andreas Leine Jakobsen.

IMG_1499.png

  Tre gamle gubber med hver sin bok om tre viktige album i norsk musikkhistorie. Fra venstre undertegnede med The Colors Turned Red (1988), Anders Giæver med Jokke & Valentinerne – Frelst! (1991) og Geir Rakvaag med deLillos – Hjernen er alene (1989).  

  Foto: Big Dipper 

bottom of page