– min beste lærer?
AV ERIK VALEBROKK
Hvem trengte vel historiebøker på skolen så lenge vi hadde albumene om Asterix og hans tapre gallere? Vi lærte hva kohorter var lenge før korona, og hadde full kontroll på gallisk motstandskamp, Det antikke Hellas og ostefondue.
Artikkelforfatteren foran Asterix-hylla på Tronsmo Bokhandel med favorittalbumet Asterix på Korsika. Foto: Terje Thorsen
Den hvite iris er tittelen på Asterix-album nummer 40 som ble lansert i begynnelsen av november med et opplag på hele 60 000 eksemplarer. I 2023 er det et nærmest svimlende høyt tall, og kun en serie med status som nettopp Asterix vil være i stand til å teppebombe utsalgsstedene på denne måten.
Men hvor mange Asterix-album er egentlig solgt her til lands?
Asterix-album nummer 40, Den hvite iris, er en gedigen nedtur. Illustrasjon: Egmont
– Det er blitt trykket cirka 5,2 millioner eksemplarer av de til nå 40 albumene i Norge. Hvor mange av disse som faktisk er blitt solgt, er vanskelig å si, men med normalt lav retur fra butikkene på 70- og 80-tallet tipper jeg salget er rundt 3,5 millioner eksemplarer. Nærmere enn det kommer jeg ikke, forteller Kjetil Johnsen, sjefredaktør i Egmont, som har regnet og fiklet noe ordentlig for å komme med et forsøksvis etterrettelig tall.
– Opplagstallene varierer en del, men de første fem-ti albumene som ble utgitt er trykket opp mot 15 ganger, sier redaktøren. I tillegg er det kommet to runder samlebøker med flere album i hver utgivelse.
Det var i årene 1959 til 1977 radarparet René Goscinny og Albert Uderzo skapte sine i alt 24 album om Asterix, Obelix, Majestix, Miraculix, Trubadurix og de andre gærne gallerne som skulle bli så berømte – og del av allmenndannelsen. Da manusforfatteren Goscinny døde bare 51 år gammel, valgte tegneren Uderzo å fortsette alene, med egne manus. Det gikk ganske bra i to album, Borgerkrigen (1981) og Asterix’ Odyssé (1982), før kvaliteten gikk kraftig nedover og nådde et absolutt bunnivå med det bisarre albumet Det store himmelfallet i 2005 som av alle ting var en slags science fiction-fortelling. Det ble da heldigvis Uderzos siste Asterix-album. Han døde i 2020, 92 år gammel, men da hadde de nye Asterix-skaperne Jean-Yves Ferri (manus) og Didier Conrad (tegninger) for lengst overtatt skuta, sistnevnte med en stil nesten skummelt nært opptil Uderzos klassiske strek, og med historier som langt overgår det den samme Uderzo presterte som arvtager av Goscinnys fortellerkunst og for det meste feilfrie manus.
Vi skal ikke bry oss så mye om de nyere albumene i denne artikkelen, men setter oss i tidsmaskinen med kurs for Frankrike og datoen 29. oktober 1959. Da ble tegneseriemagasinet Pilote lansert, der man kunne lese de aller første sidene om tegneseriefiguren Asterix, en knøttliten galler med vingehjelm som sammen med sin omfangsrike bestevenn Obelix lever livets glade dager med å spise villsvin og rundjule romere fra okkupasjonsmakten som har kontroll på hele Gallia med unntak av en navnløs liten landsby i Armorica (dagens Bretagne), omgitt av de fire romerske garnisonene Lillebonum, Laudanum, Barbarium og Aquarium. Disse utpostene er ment å isolere den beskjedne landsbyen, men de «innesperrede» gallerne er til langt større bry for de ulykksalige legionærene enn omvendt. Takket være trollmann Miraculix’ styrkedråper har ikke keiser Cæsars styrker en sjanse i havet til å kue våre galliske venner. Tidsangivelsen er satt til år 50 før Kristus, seks år før virkelighetens Cæsars død.
Ideen til Asterix kom til Goscinny og Uderzo bare noen måneder før serien debuterte i Pilote. De to satt og drodlet i Uderzos leilighet i en forstad til Paris, Goscinny hadde bedt vennen ramse opp de store epokene i historien, og da Uderzo kom til «så har vi jo gallerne da…», var det som en lyspære ble tent i hodet på den erfarne forfatteren som blant annet hadde skrevet manus til Lucky Luke de siste fire årene: «Der har vi det, en humoristisk tegneserie om gallerne!»
René Goscinny og Albert Uderzo skapte 24 album med den lille gallerhelten Asterix i hovedrollen, de fleste av dem fantastiske og gode, men dog en smule kontrafaktiske leksjoner i historie. Foto: Egmont
De begynte å ta notater, og skrev blant annet ned navnet Vercingetorix, den mytiske gallerhøvdingen som etter flere års motstandskamp ble tvunget til å gi fra seg våpnene til Julius Cæsars legioner etter å ha tapt slaget ved Alesia (et bysenter som trolig lå i Jura, øst i Frankrike) i år 52. f.Kr. Deretter begynte den kreative ballen å rulle i hurtig tempo. Duoen valgte å omskrive historien bitte litt. Erobret Cæsar hele Gallia? Niks. En liten landsby holdt stand, og som en slags hyllest til Vercingetorix skulle alle gallernes navn slutte på -ix. Det ble det mye god humor av, og navnene kom trillende: Asterix, Obelix, Abraracourix («å slå løs», på norsk Majestix), Panoramix (på norsk Miraculix), Assurancetourix («kaskoforsikring», på norsk Trubadurix), og så videre.
Goscinny bestemte seg også for at alle romernes navn skulle ende på -us, og det ga rom for nye ordspill. I den første historien fikk vi stifte bekjentskap med Gaius Bonus, Caligula Minus, Tullius Octopus og andre romere med sprelske navn, og enda et kjennetegn er at de til stadighet lirer av seg latinske fraser, som for eksempel «morituri te salutant» («vi som skal dø, hilser deg») og «alea jacta est» («loddet er kastet»).
Asterix’ tematikk er selvfølgelig bibelsk av opphav. Det er den gamle historien om David mot Goliat fortalt på nytt, om den lille mann som slåss mot den i teorien overlegne motstanderen. Dette handler selvfølgelig også om god moral, om å ta den svakes parti der det trengs.
Norske lesere fikk først stifte bekjentskap med serien i 1968, da fortellingen Asterix hos britene begynte som føljetong i det ukentlige tegneseriebladet Tempo (1966-1979). Samtidig som vi ble introdusert for de uovervinnelige gallerne, ble vi presentert for britene, et sært og stolt folkeslag som blant annet kjennetegnes ved at de drikker varmt vann, gjerne med melk og/eller sukker klokken fem hver ettermiddag, og av den grunn blir overkjørt av de kulturløse romerne som velger å angripe når britene har pausene sine. Asterix og Obelix kommer over fra fastlandet for å hjelpe dem i motstandskampen, og undres over mye av det de ser og opplever. De observerer tilnærmede Beatles-tilstander når en gruppe ungjenter flokker seg rundt Britannias mest populære skalde-gruppe, introduseres for et monetært system utenfor enhver normal fatteevne, besøker Tower of London selv om det ikke blir bygd mer enn 1100 år frem i tid, er på tribunen under en rugbykamp, og viktigst av alt, juler opp romere over en lav sko.
Asterix hos britene var den første historien som ble publisert på norsk, som føljetong i ukebladet Tempo i 1968. Illustrasjon: Egmont
Foranledningen til at Asterix og Obelix er i Britannia er at Asterix’ fetter Nutildax er blitt sendt av sin høvding til Gallia for å få tak i noen av de sagnomsuste styrkedråpene som kan hjelpe dem i kampen mot romerne. Våre venner blir med Nutildax som eskorte for en tønne styrkedråper, omtalt av druiden Miraculix som «mye kraft til britene og mye sorg til romerne». Tønna havner på avveie og innholdet flyter ut i Themsen før et avgjørende slag der romerne skal angripe den britiske landsbyen. Kreftene til Asterix som har sin egen flakong med styrkedråper, og Obelix som falt i styrkedråpegryta som liten og følgelig er i besittelse av evige superkrefter, vil ikke være nok til å stå imot «Romas stolte ære». De britiske landsbybeboerne har ikke annet valg enn å slåss for livet, men Asterix har en bunt med urter i lomma som han har fått av Miraculix og ikke vet hva er. Han får den lyse idé at blandet med varmt vann, så kan de fungere som en styrkedrikk. Og ganske riktig. De setter mot i britene som knuser angrepet, og hva slags urt var det snakk om, mon tro? I fortellingens aller siste rute røper Miraculix at det var te. Dermed var opphavet til britenes forkjærlighet for te etablert, uten at historien dermed sagt er helt sann.
Dette var det åttende Asterix-albumet som ble utgitt i Frankrike (1966), og det femte i den norske albumkronologien. Utgivelsesrekkefølgen på de norske utgavene av både Asterix og andre serier som Lucky Luke, Sprint og Blueberry ga liten eller ingen mening den gang, men akkurat i Asterix’ tilfelle var nok noe av årsaken at forlaget Hjemmet i stor grad ville gi ut helt ferske album i stedet for å bry seg med kronologien. Det var først med Asterix på skattejakt, det trettende albumet, utgitt i 1974, at man var ajour.
I likhet med veldig mange andre barn (og sikkert noen voksne) på den tiden, ble jeg stor fan av Asterix. Den tøylesløse og sprudlende humoren kombinert med flotte tegninger, suveren fargelegging og historiefortelling av virkelig format, appellerte til meg minst like mye som Donald Duck & co., og Asterix-albumene ble blant mine foretrukne kulturopplevelser i tidlige leveår.
Tegneseriens status i Norge var en annen på 60- og 70-tallet enn i dag, og «ingen» voksne tok formatet helt på alvor. Kunstformen var gjenstand for en betydelig undervurdering fra et kulturetablissement som var ekskluderende i store deler av sitt vesen og betraktet tegneserier som lett underholdning for enkle barnesinn, og som derfor ikke kunne ha noen større kunstnerisk verdi. Så feil kan man ta. I dag er det aksept langt inn i finkulturens rekker for at tegneserier kan romme dype sannheter, og om Asterix aldri var en slik serie var den i det minste usedvanlig lærerik, i hvert fall for meg.
Det er som når Bruce Springsteen i «No Surrender» synger «We learned more from a three minute record than we ever did in school». Alle nyttige eller unyttige historietimer på barne- og ungdomsskolen til side, var det å lese Asterix litt av det samme – og udiskutabelt morsomt. Uten at jeg kan huske det som del av leksene noen gang, lærte jeg i ung alder om Romerrikets ekspansjonsiver, om den egyptiske dronningen Kleopatra og skikken med munnskjenker, om papyrusruller og arkitektur og pyramider, om fagforeninger og tariffavtaler, om hieroglyfer og at sfinksen i Giza mangler en del av nesen – og alt dette bare i ett album, Asterix og Kleopatra. Her reiser våre venner Asterix, Obelix og hans firbente følgesvenn Idefix og Miraculix til Egypt for å hjelpe sistnevntes venn, aleksandrineren Linealis, som hvis han ikke klarer å bygge et palass til Kleopatra i løpet av tre måneder vil bli kastet til krokodillene i Nilen.
Denne siden fra Asterix og Kleopatra er et godt eksempel på hvordan Goscinny og Uderzo benyttet moderne fenomener til å fortelle en historie som ligger 2000 år tilbake i tid. Illustrasjon: Egmont
I Gallia rundt inngår Asterix et veddemål med Cæsars sendemann, overgeneralfeltinspektør Publicus Necegrus, om at romerske styrker ikke kan hindre ham i å reise gjennom hele Gallia og hente spesialiteter fra hver landsdel for å servere et ekte gallisk festmåltid. Det er innledningen til en geografitime om Frankrike og dens byer og regioner jeg aldri fikk maken til på skolen. Jeg lærte blant annet at det ble produsert musserende vin i Durocortorum (det romerske navnet for Reims), berømte pølser i Lugdunum (Lyon), at bouillabaisse er en spesialitet i Massilia (Marseille) og at man kunne reise til Tolosa (Toulouse) for god ost. Ikke at noen av disse ganens gleder fantes i år 50 f. Kr., men slike detaljer bryr ikke en humoristisk tegneserie seg om. Tvert imot, det er en lek med fortellerkunstens virkemidler, ikke ulikt hva skaperne av TV-serien Makta får kjeft for i dag når «kritiske» røster påpeker at det ikke fantes elektriske sparkesykler eller noen moderne operabygning i Oslo på 70-tallet som handlingen er lagt til.
Legg merke til de romerske bynavnene, der jeg har satt dagens franske i parentes. La meg derfor presisere at alle som kan sin Asterix også vet utmerket godt at romernes navn på Paris var Lutetia – på fransk Lutèce.
Og apropos bordets gleder var det i René Goscinnys siste album Styrkeprøven fra 1977 at jeg lærte at den belgiske nasjonalretten er moules frites, indirekte vel å merke, men dog. Da jeg leste Asterix på skattejakt fikk jeg vite at løksuppe var en fransk delikatesse, og i Asterix på Korsika forsto jeg første gang nøyaktig hvor eksplosivt sterke visse oster kan være. Uvisst av hvilken grunn ga akkurat dette albumet meg en intens lyst til å besøke Korsika, men det skulle ta mer enn 30 år fra jeg leste det i 1977 til jeg faktisk kom dit. La meg bare si at Korsika ikke skuffet, til tross for at jeg aldri fikk øye på fire krokete gamle menn som satt og jugde på en benk.
Asterix på Korsika stimulerte artikkelforfatterens reiselyst. Illustrasjon: Egmont
Ostefondue fikk jeg kjennskap til ved å lese Asterix i Alpene, og varene til fiskehandleren Hermetix og hans kone med det fortryllende navnet Remouladine gjorde alle som ikke var klar over det oppmerksomme på at fisk fort blir skjemt. Sånn kunne jeg fortsatt. Mat og drikke er for franskmenn synonymt med livet selv, og Goscinny og Uderzo benyttet mang en anledning til å lure inn elementer fra det gastronomiens verden i fortellingene.
Hele dette burleske tegneserieuniverset rommer en frydefull blanding av historiske fakta, blanke løgner og grove overdrivelser, og, som vi også har vært inne på, utallige metaelementer. Selvfølgelig kunne det være krevende for en tiåring uten tilgang til internett å sortere all informasjonen og forstå hva som var korrekt og hva som kanskje ikke var fullt så etterrettelig, men det gikk ikke så aller verst. Asterix er full av kontrafaktisk historiefortelling, men «alle» visste i hvert fall at vikingene ikke herjet før Jesu fødsel og at det ikke fantes tivolier den gangen slik som vi ser i albumet Tvekampen.
Derimot er det historisk korrekt at de olympiske leker ble arrangert hvert fjerde år i Hellas, at romerne arrangerte gladiatorkamper og at Julius Cæsar skulle bli myrdet av senatoren Marcus Junius Brutus slik det henvises til ved flere anledninger i serien. Brutus var dog ikke hans sønn. Sitatet «Også du, min sønn Brutus?» som er tillagt Cæsar da han ble knivstukket av en gruppe opposisjonelle i det romerske senatet, er en antagelse basert på at keiseren betraktet Brutus slik.
Eksisterte kapitalisme som vi kjenner den i dag, slik forfatterne skildrer i Obelix & co A/S? Neppe. Reiste man på kurbad som en overvektig høvding Majestix er nødt til i Romernes skrekk? Mon det, men badene fantes. Slik er hele Asterix-serien en ellevill lek med historiske fakta og serieskapernes samtid sett under ett.
Spåmannen og Brann i rosenes leir er to av de mest kjente eksemplene på historier der Cæsar sender utenforstående for å skape splid i gallerlandsbyen. Illustrasjon: Egmont
René Goscinny og Albert Uderzo kunne også by på mang en leksjon i psykologi. Et gjentagende premiss i serien er at en person utenfra ankommer gallerlandsbyen og sår splid i det gode samholdet. Vi ser det for eksempel i Byplanleggeren, Spåmannen og Keiserens gave, men det aller mest kjente eksempelet er fortellingen Brann i rosenes leir der Cæsars utspekulerte spion Psychopatius Provocalorius (altså, de navnene!) sendes ut på oppdrag. Ved hjelp av psykologisk krigføring, full av finurlige talemåter og løgner, setter han venn opp mot venn, men når renkespillet kommer for en dag samles gallerne i all sin kløkt og gir ham en smak av egen medisin. Elementærpsykologi han hende, men nyttige leksjoner for visse aspekter ved tilværelsen like fullt.
Når centurion Quousque Tandem gledesstrålende rister Asterix’ hånd og roser ham for å ha «kastet glans over 1. legions 3. kohorts 2. manipels 1. centurie» skjer det på slutten av fortellingen Asterix i keiserens klær, og det er faktisk første gang centurionen er glad i løpet av handlingen. Før denne tid har Asterix, Obelix og resten av troppen (engelskmannen Totétac, goteren Sextur, grekeren Demagogos, egypteren Tennis og belgieren Fellesmix, samt en romersk tolk og en kokk) ikke gitt ham og instruktør Patientia Nostra annet enn dyp frustrasjon. Her er foranledningen at Asterix og Obelix har latt seg innrullere i den romerske hæren for å bringe hjem den tvangsutskrevede Tragikomix, forloveden til landsbyskjønnheten Lillefix som Obelix er ulykkelig forelsket i.
Det var her jeg lærte betydningen av ordet «kohort» mange år før det ble del av dagligtalen under koronapandemien. Ikke at jeg hadde nevneverdig bruk for kunnskapen før den tid, men jeg møtte ikke ordet med et stort «hæ?» slik mange andre gjorde i mars 2020. Det er også mye annen lærdom å hente i denne historien, og slik Goscinny og Uderzo skildrer den, er det ikke stort som skiller tilværelsen i 1. legions 3. kohorts 2. manipels 1. centurie fra hva dagens vernepliktige opplever. Vi er vitne til den samme monotonien og de tilsynelatende meningsløse ordrene, det samme mangfoldet blant soldatene, og den samme tverre autoriteten hos befalet.
Asterix-skaperne var glad i å krydre historiene med subtile og ikke fullt så subtile detaljer. Her ser vi hvordan Uderzo i albumet Asterix i keiserens klær gjenskaper motivet fra Théodore Géricaults berømte maleri Medusas flåte.
Illustrasjon: Egmont/Musée du Louvre
En mer subtil detalj er en tegning av sjørøverne som dukker opp i alle historiene der Asterix og Obelix på et tidspunkt er avhengig av båttransport. Det er den samme gjengen hver gang, anført av en troika inspirert av tre av hovedpersonene i Jean-Michel Charlier og Victor Hubinons tegneserie Rødskjegg, og gallerne senker alltid skuta deres. I Asterix i keiserens klær gjorde Albert Uderzo en vri og tegnet de forliste piratene som klamrer seg til en flåte, en tolkning av det berømte maleriet Medusas flåte av Théodore Géricault. I Styrkeprøven mange år senere gjorde han noe tilsvarende da han tegnet – langt mindre subtilt, over en helside lagt på langs – en tolkning av Pieter Bruegel den eldres maleri Bondebryllup. Jeg skal medgi at jeg ikke tok referansen til Medusas flåte før i voksen alder, men jeg luktet lunta da jeg så Uderzos vri på Bondebryllup, så takk for en kunstleksjon i ung alder.
Spørsmålet til slutt må bli hva dagens unge lesere kan lære av å lese det nye albumet Den hvite iris? Først og fremst at det er skikkelig dårlig, om de er i besittelse av en smule kritisk sans. Den hvite iris er det svakeste Asterix-albumet siden Uderzos endelige fallitterklæring Det store himmelfallet, og det første med en ny manusforfatter som lyder kunstnernavnet Fabcaro (født Fabrice Caro). Forgjengeren Jean-Yves Ferri virket oppriktig opptatt av å ivareta og gjøre ære på Goscinnys åpenbare fortellerglede, gjennom sprudlende og kreative innfall og en forholdsvis morsom lek med samtidige fenomener på den ene siden, og til dels episk anlagte fortellinger på den andre, der våre venner ble tatt ut av gallerlandsbyen og sendt på eventyr til andre himmelstrøk. At han kanskje ikke alltid lyktes like godt, er en annen sak.
Det Fabcaro byr på i Den hvite iris er en slags fortellermessig potpourri (eller som oversetter Svein Erik Søland uttrykker det i en replikk fra Trubadurix, «en potte puré») der innholdet både er av det mer kammerspillaktige kaliberet med handling lagt til gallerlandsbyen, før ferden går videre til Lutetia i andre halvdel. Gallernes forsøksvise nemesis er atter en skikkelse sendt av Cæsar for å splitte dem, en floskelfilosof ved navn Dydolastus (det eneste morsomme ved ham er navnet) som har utviklet en skole for positiv tenkning som i ferd med å få sin utbredelse i hele Romerriket. Hvorfor ikke også i gallerlandsbyen? Hvis denne filosofien kan gjøre gallerne til umælende sauer og samtidig gi de romerske legionærene en positiv tankegang som vil gjøre det til en fryd å gå i krig mot gallerne og en gang for alle overvinne dem, vil Cæsar ha lagt under seg hele Gallia og med det ha vunnet sin endelige seier.
Som jeg oppfatter det prøver denne historien å si noe forsøksvis satirisk om det politisk korrekte, men ender opp med å bli et enda verre pjatt enn det den skal kritisere. Historieoppbyggingen er dessuten svært enkel og oppskriftsmessig, med et forutsigbart og banalt handlingsforløp.
Den hvite iris er en bekreftelse på at det ikke nødvendigvis er så klokt å fortsette en tegneserie etter opphavspersonenes død. Hadde Uderzo satt punktum da Goscinny døde hadde Asterix’ status nok vært enda mer fjellstø enn den er. For hvert svake album – og det er blitt noen i årenes løp – forvitrer seriens gode navn og rykte, stykke for stykke. Likevel er de 24 første albumene, alle skapt av et av det forrige århundrets mest begavede kunstnerpar, evige i sin prakt – og muligens også i sin lærdom. Sikkert er om ikke annet at jeg hadde vært et helt annet menneske om det ikke hadde vært for Asterix og hans tapre gallere.