Akevittens franske klær
Av: Pernille Mo
Foto: Distillerie du Viaduc
Mens vi nordmenn er vant til å drikke akevitt fra snapsglass sammen med pinnekjøttet i jula, har livsvannet funnet veien til Paris hvor den serveres i smekre drinkglass blandet med oransjevin og chili. Flere destillerier har begynt å gå lei av å produsere gin i et overveldet marked, og ser til skandinavisk kultur for inspirasjon. Akevitten har fått et nytt liv i et nytt land!
Det sies at munker antagelig behersket kunsten å destillere allerede på 1300-tallet, og det antas at det ble brukt som medisin under Svartedauden. I Frankrike har de derimot laget sitt eget eau de vie (livets vann) siden 1600-tallet, men bruker ordet som et fellesbegrep for destillert sprit. Herunder finner man alt fra eau de vie de fruit, Cognac, Brandy og Calvados til Whisky. Med et så langstrakt utvalg av vin, sprit og likør, hvor kommer Frankrikes interesse for akevitt fra?
Velkommen til Distillerie du Viaduc!
Distillerie du Viaduc er en av produsentene som lager akevitt i Frankrike, faktisk midt i Paris. I et lite lokale med åtte meter under taket, består én del av produksjonen av eau de vie laget av ulike typer rester fra produksjonen av øl, sider og vin. Dette resulterer i mindre partier med ulik smak, hver gang. Den andre delen av produksjonen deres, er derimot den samme hver gang. Det er her gin og akevitt kommer inn i bildet. Théo Boussion og Quentin de Montgolfier forteller at de la merke til en økende bruk av akevitt i England. «Når noe blir populært i England, tar det som regel fem år før det blir populært her. Vi bestemte oss for å benytte sjansen til å være tidlig ute». Duoen begynte å lage akevitt for et drøyt år siden som et alternativ til gin. «Gin er en sommergreie, og vi ville lage noe man kunne drikke foran peisen om vinteren» forteller Quentin.
Aquavit fra Distillerie du Viaduc.
F.V: Quentin de Montgolfier og Théo Boussion i full sving.
Gutta tilstår at det ikke finnes tradisjoner for å drikke akevitt i Frankrike. Det er et tradisjonsrikt land, men folket er nysgjerrige og spesielt parisere liker å prøve nye ting fra andre kulturer. «Vi spiser ofte røkt laks og sjømat til jul, og da passer akevitten perfekt. Vi har faktisk hatt noen familier innom som forteller at de har tradisjon med å drikke akevitt i jula». Det må være en tradisjon de har startet selv.
Den første gangen akevitten ble nevnt skriftlig i Norge var i 1531. Den var da basert på kornsprit i stedet for potetsprit, og fluidumet var urenset, det vil si med en stor andel fusel. Det smakte ikke godt. På 1700-tallet skrev Christopher Blix Hammer flere bøker hvor han oppfordret den norske bonden til å sikre selvberging gjennom dyrking av potet, og produsere eget brennevin istedenfor å importere drikkevarer. Hammer blir kalt «akevittens far» og var ironisk nok avholdsmann.
Distillerie du Viaduc produserer akevitten sin på hvetesprit, i motsetning til den norske varianten som må lages av 95 % norske poteter for å bli kalt norsk akevitt. De bruker den samme metoden som når de lager gin, men bytter ut eineren med karve og dill. De tilsetter også appelsinskall og bukkehornkløver, hvor sistnevnte gir en litt søt smak. «Vi bruker flere urter enn vanlig, og da får vi mer aroma ut av destilleringen. Den blir rundere og ikke så sterk, selv om den er 42 %» forteller Quentin. «Vi destillerer alt. Deretter koker vi alt sammen, så smakene får bli kjent med hverandre». Deretter masereres akevitten i 24 timer og legges på fat for å tilsettes vann, litt etter litt, for å få ned alkoholprosenten. Hele produksjonen tar halvannen måned.
Salget hos Viaduc har gått ganske bra, takket være nysgjerrige sjeler som har lyst til å prøve noe nytt. De selger også akevitten til flere cocktailbarer og restauranter i Paris og Lyon. «Restauranten HuThoPi lager en fantastisk cocktail med akevitt, oransjevin og chili» forteller Théo. Også Virtus, en restaurant med Michelin-stjerne, serverer akevitten fra Distillerie du Viaduc. Der serveres den bar, for å få frem alle smakene.
Jørgen Dons, tidligere verdensmester i bartending og en av de som driver baren Raus i Trondheim, forteller at akevitt har blitt mer og mer populært på drinkmenyen. «Akevitten har vokst seg større og større, særlig i USA» begynner Jørgen. «Flere produsenter har begynt å lage sin egen, og andre nordiske leverandører har klart å ta markedsandeler. Både Linie og OP Anderson er bra representert.» Han minner også om at det finnes en restaurant i New York med to Michelin-stjerner som heter Aquavit.
Destillering hos Distillerie du Viaduc
Rett ved metrostasjonen Voltaire i Paris ligger et annet lite destilleri ved navn Maison Hamelle. Her har Jérôme Hamelle utviklet sin individuelle metode for spritproduksjon siden 2020: fult fokus på maserasjon. Når jeg banker på døren en torsdag ettermiddag, er Jérôme i gang med en spritsmaking med besøkende fra Brüssel. «Kan jeg få bli med?» spør jeg modig. «Jeg er interessert i å høre om akevitten din!». Jeg får en varm velkomst, og gjør muligens produsenten litt nervøs når jeg forteller at jeg er norsk journalist. Jeg forklarer raskt at jeg ikke er en del av akevittpolitiet.
Ideen om å lage akevitt ble født da Jérôme møtte Samir de Ankhor, en urteentusiast som var like opptatt av karve som han. Samir hadde bodd et år i Sverige, og der var blitt kjent med akevittkulturen. De var på utkikk etter et produkt de kunne lage sammen. Siden produksjonen lignet på hans eksisterende pastis og gin, ble det naturlig å kaste seg ut i akevittverdenen.
Urter fra Ankhor er ingredienser i akevitten fra Maison Hamelle.
Foto: Jérôme Hamelle.
Akevitt fra Maison Hamelle.
Foto: Jérôme Hamelle.
Det sies at krydderne i norsk akevitt ble valgt ut på grunn av deres medisinske virkning på kroppen. Man trodde at røde planter skulle være bra for blodet, hjerteformede blader er gode for hjertet, også videre. Men det var også litt mer alternative effekter de kunne ha; karve skal visst kunne kurere utro ektemenn! Ikke rart at akevitten har funnet veien til Frankrike, der det sies at nivået av trofasthet ofte følger dagsformen.
Akevitten Maison Hamelle lages på sprit av 100 % fransk hvete, og har både dill og karve som ingrediens. I tillegg har de tilsatt grønn anis for sødme, koriander for en pepperaktig vri med sitrus og appelsinblomst, i tillegg til en dæsj jernurt for en lett avslutning. Hver urt masereres individuelt til riktig styrke er oppnådd, og deretter blandes de sammen for å oppnå god balanse. Jérôme destillerer ingenting, noe som er nokså uvanlig for bransjen. «Det kan resultere i små feil, men jeg har perfeksjonert prosessen. Det gir produktet karakter», sier han stolt. Hele prosessen tar et år. Jérôme er uten tvil en maserasjonsnerd.
Gjengen fra Brüssel har ingen kjennskap til akevitt, men er nysgjerrige på å smake. Det er visst slik akevitten selges til privatpersoner i Frankrike. «Når folk kommer for å smake og får akevitten presentert, er de ikke i tvil» forteller Jérôme. Når flaskene står ensomme i butikken, er det derimot ikke like mange som tar dem med seg hjem. Til tross for at mange barer og restauranter i Paris har akevitt på menyen i dag, er ikke folket godt nok kjent med produktet til å ta det i egne hender.
Takket være akevittens enkle ingredienser og skandinaviske rykte, har den fanget interessen til både produsenter, restauranter og bartendere i Paris. Distillerie du Viaduc og Maison Hamelle er åpenbart ikke redde for å prøve noe nytt, og introduserer de tørste franskmennene for nye smaker. Med omfattende kunnskap og nye urter, skaper de egne versjoner av en eldgammel norsk favoritt, og løfter den til nye høyder.