Det finnes lefsevarianter fra hele landet; tykke, tynne, sprø, myke, med poteter eller uten. Omtrent hver bygd hadde sin spesialitet. Lefsene kunne serveres til middagsmaten; med salt kjøtt eller fisk; med smør, sukker og kanel; med klining eller med gomme.

Lefser var, sammen med flatbrød, en viktig del av norsk kosthold og noe man absolutt ikke måtte gå tom for. Potetlefser var gjerne brukt til høytider og finere mat, mens havrelefsa var hverdagskost. Hvilket uttrykket ”striskjorta og havrelefsa” vitner om…

Lefser ble laget på omrent hver gård. Noen bakte selv, men vanligst var det at de ble bakt av omreisende ”bakstekjerringer”. 

I dag skorter det både på tid og utstyr til lefsebaking, men noen ganger kan det være koselig å prioritere noe så tradisjonsrikt. Det er veldig gøy når man får det til, og man føler at man bringer en arv videre.

Aller helst skal man steke lefser på takke, men har man ingen slik, kan en bakeplate eller stekepanne gjøre nytten. Lefsene kan oppbevares tørre for så å fuktes i et klede før bruk, eller de kan fryses.

Klikk på linkene under for oppskrifter på lefser; bak hvert stedsnavn skjuler det seg en stedegen lefseoppskrift:

• Møsbrømlefse

• Ytterøylefse

• Lefse fra Oppdal

• Søndagslefse fra Rogaland med sjokoladefyll

• Krøtalefse fra Telemark

• Godlefse fra Agder


Tekst: Katharina Heide Paus
Kilder: ”Norges Nasjonalretter”, av Arne Brimi og Ardis Kaspersen (Norsk Faktaforlag), ”Det smaker av tradisjon”, av Siv Randi Kolstad (Tun Forlag)